En heklehistorie


For mange år siden, da jeg gikk i ungdomsskolen, hadde jeg en lærer i forming som het fru Hauge Olsen. Fruen var en frittalende lærer, om enn kanskje ikke så pedagogisk. Vi fikk i oppgave å hekle grytekluter og siden flere av oss var ukjente med heklekunsten holdt hun oss i stram tøyle og kikket på hver minste feil. I utgangspunktet så jeg på meg selv som en habil elev i faget forming, men det var noe med fru Hauge Olsen som ikke fikk frem det beste i meg. Hverken ferdigheter eller humør. Jeg kluret lenge med både luftmasker og fastmasker og fikk virkelig høre hvor udugelig jeg var. Jeg måtte sågar sitte fremme med kateteret med henne og jobbe under hennes falkeblikk. Ikke akkurat motiverende.

Det ble en gryteklut på meg. En rød en. Mye mindre enn full størrelse. Og med ordene om at jeg ikke egnet meg for håndarbeid som kommentar til arbeidet. Snakk om motiverende tilbakemelding.

210316

I 2005 lærte jeg meg å hekle på egenhånd. Jeg hadde ikke turd før selv om jeg var utdannet i kunst og håndverk og underviser i faget. Jeg oppdaget at uten fru Hauge Olsen hengende over skulderen var det mye enklere å lære seg det. Jeg antar at hun er død nå, jeg vet ikke. Men jeg skulle så gjerne ha fortalt henne at jeg helt ukomplisert har tilegnet meg ulike håndarbeidsteknikker på egenhånd. Jeg som ikke egner meg for håndarbeid. Jeg har lært utallige barn og unge å strikke, hekle og sy. Ikke verst når man er uegnet. Og ikke minst ville jeg fortalt henne at hun tok skammelig feil den gangen på åttitallet. Jeg er så visst ikke uegnet.

Og kanskje skulle jeg takket henne pittelitt for å ha gitt meg en god historie å fortelle til elever. Om hvilket skussmål læreren deres har fra ungdomsskolen.

2103163

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *